Text, personal project 2014

TIDLØSHET KAN GÅ Å LEGGE SEG

Tekst til nettmagasinet Pjong!
 «Men den er jo litt klassisk da». Venninna er på shopping, og nå leter hun etter en rettferdiggjørende godkjenning fra meg. Etter en energitappende runde på ymse svenske kleskjeder har vi nå havnet på et prøverom med noe stripete mellom fingrene. Striper er jo safe. Striper er jo klassisk. For er det noe vi unge, gjennomsnittlig pengesterke barn av flink-pike-nasjonen Norge er redde for, er det å gå til anskaffelse av noe som ikke skal holde. Vi kjøper dyre plagg i prima kvalitet i den tro at vi skal bruke det resten av livet. Vi kjøper leilighet før vi er 22 fordi - vel fordi det er jo en solid investering! Og innreder vi vårt første hjem, kan du banne på at en eller annen klassiker finner veien til stuegulvet. Da den sagnomsuste kaffebaren og møbelforretningen, Fuglen, i 2013 sto for salgsutstillingen «Norwegian Icons» i samarbeid med auksjonhuset Blomquist, ble samtlige av gjenstandene - ikke overraskende - revet bort i løpet av kort tid. I mai i år arrangerte DogA Nordic design fair, en salgsmesse dedikert til teakmøblenes gullalder. Disse arrangementene er først og fremst et kjærkomment svar til en hungrende marked: studentene som under retrobølgen har tatt med seg bestemors møbler til byen har nå mulighet til å oppgradere til mer solide og tidløse versjoner. Initiativene har også bidratt til å bygge opp en bevissthet rundt vår egen designhistorie og -arv, som vi absolutt har hatt godt av. Men er arrangementene også et uttrykk for en tilbakeskuende generasjon som ikke tør å ta store sjanser med midlene sine? Som heller følger trygt etter allerede definerte «klassikere», enn å definere sine egne? På mitt første år på bachelorstudiet i Produktdesign ved Høgskolen i Oslo og Akershus, lærte jeg noe som senere ble flittig sitert blandt klassekameratene. Min daværende lærer i Designhistorie gjorde det klinkende klart at ord som «klassisk» og «tidløst» måtte brukes med den største omhu. Å tillegge en gjenstand slik uavhengighet er så godt som umulig. Alt formes av den tid og de omstendigheter den befinner seg i. Leksa fra den kloke dansken har senere stått i sterk kontrast til andre medier man møter opp gjennom designoppveksten. Teller man hvor mange ganger nettopp disse ordene dukker opp i et gjennomsnittlig designblad, er det lett å tenke at vi lurer oss selv litt. Vi er besatt av det tidløse, akkurat som da det overdrevne regjerte under barokken og det ergonomiske på 70-tallet. Total svartmaling er dog ikke nødvendig. Tross alt bunner dette iallefall delvis i en sunn holdning om å beholde tingene sine så lenge som mulig. Smarte valg helt enkelt. Et ønske om at den samme lampa kanskje henger i taket om tretti år. Problemet oppstår idet vi lar andre bestemme hvilke lampe som skal henge der, hvilke håndtak du skal ha på dodøra di eller hvilke genser du skal kjøpe. Når vi trenger andres godkjenning for å innrede livene våre slik at vi trives og blomstrer, bør vi stoppe opp og lufte litt. Jaget etter det klassiske har nå altså gått så langt at venninna mi står i et prøverom i en svensk lavpriskjede og rettferdiggjør kjøpet av en stripete genser i frykt for at den ikke er klassisk. Så hva med å drite i tidløshet? Det er lov å følge følelsene også en gang i blant.
Go back to all stories
Copyright © 2016 Inger Steinnes